Oberst Carl Morks turbulente kamp

I aprildagene 1940 nærmet sjefen for Vest-Oppland Infanteriregiment nr. 6 seg 60 år. Carl Mork hadde en høy stjerne i hæren. Den militære merittlisten hans var lang og ble kronet med utnevnelsen til regimentssjef åtte år tidligere. Han kunne ha nådd enda høyere. Faktisk hadde Mork blitt nevnt som mulig forsvarsminister, sammen med Otto Ruge, da Peder Kolstad tok over som statsminister i 1931 (statsrådposten endte faktisk med å gå til Vidkun Quisling). Og senere, i 1935, var det snakk om at han skulle få opprykk til generalmajor og bli ny sjef for 3. divisjon i 1935. I stedet Einar Liljedahl trakk det lengste strået. Mork ble forbigått også da andre divisjonssjefsstillinger ble ledig. Politiske hensyn begynte å spille inn: To divisjonssjefer fra samme krigsskolekull (Liljedahl og Mork) var rett og slett uønsket.

Spesielle omstendigheter førte til at bare ordre om delvis mobilisering ble gitt 9. april 1940. I henhold til denne reduserte mobiliseringsløsningen skulle regimentet bare sette opp to feltbataljoner. Senere på dagen ble likevel også landvernsbataljonen mobilisert. Oppmøtestedet for bataljonene var Helgelandsmoen på Hønefoss, hvor Mork hadde sin embetsbolig.

Mork valgte å holde Sollihøgda åpen, men utplasserte styrker ved veien gjennom Hakadal, for å beskytte Brandbu, Jevnaker og Raufoss i tilfelle tysk fremrykking. Han beordret Helgelandsmoens depoter evakuert til Brandbu. Under mobiliseringen ble oppsetningslistene forkastet for at den skulle kunne skje raskt. Utpå kvelden den 10. april var et geværkompani og en mitraljøsetropp operativt og klar til å rykke ut hvis det kom varsel fra sivile utkikkere om at tyskerne befant seg på Sollihøgda. På Hvalsmoen lå Befalsskolen for Ingeniørvåpenet og hadde mannskaper klar som forsterkninger til Hakadal.

Major Olaf Helset hadde vært nestkommanderende i IR 6 i årene 1938-1939, deretter Otto Ruges nestkommanderende som generalinspektør for infanteriet. Etter å ha ledet den norske styrken under trefningen ved Midtskogen dro han i forståelse med HOK til Hønefoss om formiddagen den 10. april for å bistå regimentet.

I lys av pågående forhandlinger med tyskerne var ingen klare ordrer om å ta opp kampen mot dem gitt. Kl. 06:15 11. april kom det endelige klarsignalet – fra Ruge. Det skulle kjempes «med alle midler.» Mork ble underlagt HOK og fungerte som sjef for alle militære avdelinger i Vest-Oppland.

Om morgenen 11. april begynte tyskerne å rykke nordover fra Oslo. Mot Morks styrker kom store deler av den tyske 163. infanteridivisjon. De tre stillingene Hakadal, Sollihøgda og Vikersund virket altfor sårbare. Falt en av dem, kunne tyskerne bruke dette gjennombruddet til å falle de to andre stillingene i ryggen. Mork valgte da å konsentrere styrkene sine om Mosmoen like sør for Jevnaker – og trakk tilbake forsvarerne ved Sollihøgda og Vikersund om kvelden 12. april. Han valgte å la være å forsvare Hønefoss for å spare byen for ødeleggelser. Tyskerne rykket inn i byen om morgenen 14. april.

Mork var på dette tidspunktet en av to frontsjefer på Østlandet. Han hadde rukket å mobilisere ca. 6000 mann innen 15. april.

Nye tyske fremstøt de neste dagene i retning Jevnaker møtte hardere norsk motstand. Ved Haugsbygd ble de stanset, men tyskerne brøt igjennom da infanteriet deres i neste runde hadde fått forsterkninger av stridsvogner - nordmennene hadde heller ikke her effektive våpen mot panser. Neste forsvarsstilling, ved Mosmoen, klarte seg bedre og tvang tyskerne tilbake to ganger. Tyskerne kom tilbake med artilleri, men skjøt da mot tomme stillinger – de norske forsvarerne både her og i Hakadal hadde blitt trukket lenger mot nord. Mork fryktet for hva et norsk sammenbrudd her – soldatene begynte å bli medtatte – kunne gjøre for tyskernes gjennombruddsmuligheter andre steder og satset på en mer ordnet retrett. Helt glatt gikk den imidlertid ikke og general Ruge sørget for å føre retretten videre til Vardal på Mjøsas vestside for omgruppering.

18. april overførte han Jevnaker-styrken til oberst Thor Dahls Akershus infanteriregiment nr. 4 (IR 4). Resten av oberst Morks tropper ble innlemmet i 4. brigade i Valdres. Mork mistet dermed i alle praktiske henseender sin militære funksjon på Østlandet. Ruge fant imidlertid ny bruk for obersten som stedfortredende distriktskommandosjef for Møre, med ansvar for å skaffe hæren flere forsyninger og sette opp nye avdelinger, samt være liaison mellom norske militære og britene i fylket. Det var et arbeid han fortsatte med like til kampene ble avsluttet i Sør-Norge 2. mai. Etter krigsfangenskap på Grini – og avgitt æresord om å avstå fra videre krigsdeltakelse, ble obersten løslatt 15. juni 1940.

Sivilforvaltningen for hær og marine, som i okkupasjonsårene betalte offiserenes lønn, påla Mork i mai 1941 å lede planleggingen og gjennomføringen av befolkningen i deler av Vestfold, det som viste seg å være et ledd i tyskernes skinnmanøvre i forkant av invasjonen av Sovjetunionen. Mork nektet først, men ble så overtalt av argumentet om at de evakuerte ville komme lettere fra dette overgrepet hvis han sto for organiseringen av den. Medvirkningen i et slikt tvilsomt oppdrag bidro utvilsomt til at Mork slapp å bli arrestert sammen med de mange andre offiserene under Aktion Polarkreis og sendt til krigsfangenskap i Tyskland.  

Etter krigen ble Mork tildelt Deltagermedaljen, men oppdraget i Vestfold skulle hjemsøke ham og etterforskning for mulig landssvik startet i 1948. Saken ble henlagt året etter. Etterforskningen avdekket ingen andre forhold rundt Morks person under okkupasjonstiden som kunne så tvil om hans nasjonale holdning.

Daværende sjef IR 6, oberst Gunnar Just, var blant talerne under avdukingen av en minnestein ved Borger gård i Haugsbygd, 20. juni 1948, over kampene og ga da sin forgjenger følgende skussmål: «I denne forbindelse vil jeg minnes en mann, nemlig regimentets tidligere sjef, oberst Mork. Det har vært sagt at kampene på sett og vis var improviserte. Det er noe enhver militær vet, at de ikke lar seg improvisere. Jeg har hatt anledning til å gjennomgå planene, som før krigen ble utført av oberst Mork. Jeg er full av beundring over disse planer, og jeg vil si at kampene i 1940 skyldtes det gode forarbeid som ble utført ved regimentet før krigen. Jeg takker oberst Mork. Kampene her ble ingen militær seier, men en seier for forsvarsviljen, for offerviljen og for ungdommens hengivenhet og mot.»

I årene fra 1914 til 1924, da pengene deres tok slutt, hadde Mork vært sekretær i Arbeidskomiteen for Akershus Slotts gjenreisning og var en selvsagt gjest da slottet endelig kunne åpnes, ferdigrestaurert, 12. juni 1963 i Kongens og Kronprinsens nærvær. Mannen som var oppvokst i Christiania, hadde da de siste ti årene levd tilbaketrukket på Vestre Aker. Der døde han 11. juli 1965, fire dager før sin 85-årsdag.

Foruten å være æresmedlem i Norges Forsvarsforening, var Mork kommandør av Finlands Vita Ros og ridder av Svenska Svärdordenen og dekorert med Finlands Skyddskårs fortjenestkors i jern.