Under en hard himmel på Bjørnfjell

Elvegårdsmoen 9. april 1940: «Vi sov ja. Sov litt for godt, tror jeg, for da vi kikket ut var hele området rundt leiren helt besatt av tyskerne. Det første vi så var en mitraljøse som var plassert midt på plassen utenfor brakka. Bak lå tre unge tyskere klare til å smelle løs.»

Ute på fjorden kunne fire jagere sees. Soldaten Fridtjof Fredriksen var en av rundt 150 nordmenn som på stedet ble tatt til fange. Han begynte i all enkelhet, under «feltmessige forhold», å føre dagbok.

13. april 1940: «Rart å tenke på at jeg som snart skulle møte Elise, sitter og skriver dagbok midt i den verste krig. Rutene klirrer og huset rister. Tyskerne har jaget oss i hus. I løpet av ettermiddagen har vi forhåpentligvis englenderne her.» Det var sjøslaget innerst i fjorden Fridtjof hørte. Britenes landgang lot vente på seg en stund til, ikke fant den sted der og unnsetningen var uansett ikke nær. I stedet ble krigsfangene ført opp til fjells. Det ble luftkrigen de fikk merke mest til.

Besynderlig var det å få utlevert sommerluer - slik at de norske krigsfangene skulle skille seg fra tyskerne. . . Tyske marinegaster som klarte seg i land etter sjøslagene i fjorden trengte uniformer – de tok for seg fra norske mobiliseringslagre i Narvik-området. Været kunne være strålende, men det ble stadig mindre å trekke på smilebåndet av, særlig etter at optimismen om en snarlig befrielse gled over i realisme. Tilværelsen ble verre, mer belastende enn for andre norske soldater, andre steder i landet, som var så uheldige å havne i tyskernes krigsfangenskap.

Tidlig kom det varsler om hva som ventet. 14. april måtte nordmennene ut på en 11 kilometers marsj opp til Hartvikvatnet for å tråkke opp en startstripe for et strandet tysk fly. Tyskerne krevde et konstant kjør, hele dagen til 19-tiden. Ingen mat fikk nordmennene. Neste dag bar det tilbake til samme sted, nå for å tråkke opp en snarvei til «flyplassen.» Og maten? 15. april skrev Fridtjof: «Til middag en liten pølse og 1 potet. Ble ikke 1/4 mett engang. Til kvelds fikk vi ikke smør på brødet.»

13. mai, fortsatt på Elvegårdsmoen, kunne drønn fra Bjerkvik høres. Og norske styrker sluttet seg til offensiven. «Vi så norskene komme nedover fjellsiden. Norskene styrket fremrykkingen med kraftig artilleriild. Til slutt ble det for varmt der vi lå.Vi ble jaget oppover en trang dal.»

Krigsfangene var allerede slavearbeidere. Tvangsmarsjen gikk helt til Bjørnfjell. Et turisthotell der ble omgjort til krigsfangeleir, som selve antitesen på et feriested. Plassen ble trang. Krigsfangene måtte ut på nye marsjer. Ut i mer krevende terreng. Tyskerne forlangte at de bar forsyninger frem til stillingene ved fronten – som om de var Wehrmachts hjelpetropper. Våpen, ammunisjon og mer. Genèvekonvensjonen spilte ingen rolle - Wehrmacht brøt krigens lover akkurat når det passet dem. Og krigsfangene fikk et lokalt eksempel på nettopp det.

Arbeidet pågikk til 19. juni. Den dagen noterte Fridtjof: «Klokka 4 presis måtte vi begynne arbeidet. Arbeidet som "tyrkere" helt til klokka 11. Nu har vi fått beskjed om når vi skal få reise hjem. Skal reise herfra fredag formiddag kl 10. Snakker om å være glad. Tenk å få reise hjem etter snart 1/2 års fravær Meget har skjedd og meget har forandret seg på den forholdsvis korte tiden. Tiden har føltes lang. Synes det er en evighet siden jeg reiste hjemmefra. Undres på hvordan jeg finner mitt hjemsted igjen. Er forberedt på litt av hvert. Det skal bli rart å få være sammen med Else igjen.»

Avreisen ble utsatt med en dag, men 20. juni brakte med seg i hvert fall én overraskelse: «Vi får lønn. 72 kroner kontant på labben i fine nye sedler. Har da litt penger å begynne med når jeg kommer hjem. Dagen benyttes til barbering og vasking. Tungt for å sovne. Har antagelig reisefeber.»

Reisen hjem ble omstendelig: Med tog fra Bjørnfjell til Strømsnes. Deretter båt til Svolvær. Ankomst tidlig om morgenen 22. juni. Til hans overraskelse ble han og de andre løslatte fangene ombord tatt imot av en norsk major som hadde rømt fra krigsfangenskapet tre måneder tidligere. . . De ble så godt ivaretatt som mulig under omstendighetene. Utpå kvelden gikk neste båt ut fra Svolvær - sørover. To dager senere så Fridtjof atter kysten av Trøndelag.