Øyvinn Øi: Et ufullendt felttog

For Øyvinn Øi var det ikke snakk om annet enn å ha sitt yrkesliv i hæren. Han var en militær akademiker med blikket stivt mot fremtiden. Øi siktet mot eliten. Krigsskolen ble fullført i 1921 og Den militære høyskole to år senere. Verdifull praksis fikk han i det franske 158. infanteriregiment i 1925. I 1927 gikk han inn i Generalstaben. Der ble han værende, bare avbrutt av studier på den franske stabsskolen École supérieure de guerre i årene 1931-1933.

Øi fortsatte med å interessere seg sterkt for militærteori og politikk. Det engasjementet førte til sist at han sto som foredragsholder i Oslo Militære Samfund 6. mars 1939. Tittel på foredraget var «Det strategiske overfall.» Med det kastet han en brannfakkel inn i det offentlige rom:

«Det strategiske overfall som spesielt norsk problem har en rekke analogier og paralleller med det mellomeuropeiske problem vi hittil har behandlet. Disse likheter ligger klart i dagen og trenger ingen understrekning. Men der norske problem har sitt særpreg som gjør at det ikke kan sees under ett med det andre, men krever sin særskilte omtale og vurdering. Et strategisk overfall på Norge vil sannsynligvis skje i forbindelse med en europeisk konflikt og tar sikte på å skaffe en av de krigførende parter et støttepunkt på den norske kyst.»

I Spania pågikk en borgerkrig. Om det bemerket Øi: 

«Nå kan man med en viss rett si at det siste års hendelser har flyttet Europas militære brennpunkter fra Nordsjøen til Middelhavet. Men de militære brennpunktene flytter fort for tiden, og ingen vet når det neste gang vil bli kjempet i Nordsjøen.»

Han utpekte to mulige scenarioer:

«1) Under en krig i Nordsjøen, en av partene søker å skaffe seg et støttepunkt på vår sydkyst eller vestkyst.

            Tyskland kan gjøre det for å skaffe seg en basis for å bryte en engelsk blokade, og fra denne basis virke gjennom luften mot de britiske øyer.

            England kan gjøre det for å skaffe seg en basis for å sikre flanken av sin blokadelinje, for å hindre tyske tilførsler langs vår kyst, eller for å komme et tysk tiltak i forkjøpet.

2) Under krigsoperasjoner utenfor Nord-Norge kan Russlands motstandere trenge støttepunkter i Nord-Norge for å angripe Russlands luft- og sjømilitære basis i Murmansk-strøket. Russland på sin side kan ønske å sikre sin sjøfart og sine tilførsler, og øke aksjonsradien for sine sjø- og luftkrefter ved hjelp av støttepunkter i Nord-Norge.

En fiendtlig operasjon for å skaffe seg et slikt støttepunkt på vår kyst må komme som et strategisk overfall hvis den skal ha utsikt til å lykkes.»

Øy pekte på alvorlige brister ved den norske militære beredskapen og avrundet foredraget med noen betraktninger som ikke sto i det trykte manuskriptet: «Det er ingen overdrivelse og ingen hemmelighet at en fremmed makt i natt uten å løse skudd kan sette seg fast i Oslofjord ytre festning, og i Kristiansands og Bergens festninger. Og at bombetokt mot Horten, som måtte bli utført for eksempel i samband med et strategisk overfall mot Stavanger, kan ødelegge vår der opplagte marine uten at der blir løst et mitraljøseskudd fra norsk side. Stavangerstrøket med Sola flyplass, og Haugesundshalvøya, har i dag ikke en soldat til forsvar. En tropp luftinfanteri er nok til å besette Sola, og en halv time senere kan de fiendtlige fly lande der.»

Denne gjesteopptredenen i Oslo Militære Samfund sparket i gang en til dels opphetet omtale i avisene, der debattantenes ståsted til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk dikterte reaksjonenes innhold og form. Stort sett avfeide pressen og regjeringen Øys utspill som hysterisk agitasjon.

Flere høyere offiserer delte Øys bekymringer for hvordan Norge ville bli berørt dersom en ny storkrig startet. For det var ikke nødvendigvis slik at hendelsene under siste verdenskrig ga noe godt svar på hvordan stormaktene ville forholde seg til Norges nøytrale status og geografiske beliggenhet ved en eventuell ny verdenskrig. Noen av stormaktene hadde kanskje i mellomtiden, og særlig med utgangspunkt i erfaringene fra Verdenskrigen, trukket sine egne lærdommer?

Oberst Otto Ruge, siden september 1938 Generalinspektør for infanteriet og en toneangivende storpolitisk og militærfaglig analytiker, så også at den teknologiske utviklingen og moderne krigs realiteter hadde akterutseilt den norske hæren. Han la ikke skjul på at geografiske og økonomiske forhold tilsa at Norge, i en stormaktskrig, ville bli trukket inn og det kanskje også på et tidlig tidspunkt. Også hærsjefen, generalmajor Kristian Laake, var inne på noe av det samme: «Den utenrikspolitiske utvikling peker i retning at vi under en europeisk krig må regne med å bli liggende i begivenhetenes brennpunkt, geografisk og krigspolitisk.»

Kaptein Øi forestilte seg at stormaktenes interesse i Norge, ved en eventuell krig, begrenset seg til det å sikre landet som marinebase. Muligheten for en fullskala militær erobring og påfølgende okkupasjon av Norge, klarte han ikke å se for seg. Men det skulle vise seg at den ene krigførende stormaktens aktive interesse for Norge som ledd i sin krigsstrategi, førte til at motparten også involverte seg. Ingen av dem respekterte Norges nøytralitet. Og det strategiske overfallet inntraff forholdsvis tidlig i krigen.

Den morgenen brøt han opp sammen med de andre ved Generalstabens hovedkvarter i Myntgata og dro først til Slemdal, før ny base ble opprettet på Eidsvoll. Øi brant etter å handle. I 14-tiden samme dag skulle en taxi kjøre fra Eidsvoll til Oslo. Øi så sitt snitt til å dra ut på oppdrag – og fikk generalstabssjef Rasmus Hatledals tillatelse til det. Han satte seg fore å prøve å få forbindelse med 2. divisjons kommando, som ifølge meldingene befant seg på Kløfta – og han ville finne ut hvor fronten for øyeblikket gikk. På det tidspunktet var Oslo allerede erobret. Bilen kjørte gjennom gatene i det nordlige Oslo. Da situasjonsbildet ble tydeligere for Øi, bestemte han og taxisjåføren seg for å komme seg tilbake til Eidsvoll. Det gjaldt først å nå Trondheimsveien. Men ved Kalbakken nær Grorud hadde et kompani tyske fallskjermjegere tatt oppstilling og de kontrollerte alle kjøretøyer. Den uniformerte Øi ba sjåføren gi gass. Det gikk ikke, bilen var trengt inne. Å la seg bli tatt til fange var uaktuelt. Han hadde dessuten viktige meldinger å overbringe Generalstaben – nå trakk han pistolen. To av de tyske soldatene med maskinpistoler klare, hindret Øi i å bruke den. Kapteinen slo da til en av dem. Han ble dratt ut av bilen, men fortsatte å stritte imot. Så grep han etter noe i lommen. Tyskerne skjøt. Øi døde der og da, nesten 39 år gammel.

Øi falt som en av Hærens aller første menn. Det var et felttog som ble kvalt i fødselen.