Torpedobåtens Sæls kortvarige kamp mot overmakten

Natten til 9. april lå «Sæl» og bunkret i Gravdal ved Bergen. Gikk ut ca. kl. 02.30 med ordre om å gå til Lerøyosen. På veien ned møtte man en sterk avdeling krigsfartøyer bestående av kryssere, jagere, motortorpedobåter og mineleggere.

Fartøyene som senere viste seg å være tyske, var delvis passert før man observerte dem. Natten var særdeles mørk og lite siktbar, og det ble da ingen anledning til noe torpedoangrep, og i dagbrekningen måtte man søke dekning i Brattholmen.

All forbindelse med ledelsen var brutt. Natten til den 10. og 11. ble brukt til rekognosering for om mulig å få utrettet noe. Om dagen hindret den store flyvirksomheten enhver operasjon, og vi lå da inne i forskjellige «smutthull» i farvannet nord for Lerøy.

Natten til den 12. gikk man sydover, og vi kom om morgenen den 12. til Uskedalen hvor andre norske fartøyer («Stegg» og «Tyr») lå. Vi ble her underlagt kaptein Ullstrup og utførte her natt som dag en del rekognosering og oppklaringstjeneste.

Den 18. april om ettermiddagen fikk man ordre om å gå ut for å avsøke farvannet. Ca. kl. 16.00 fikk vi øye på to tyske motortorpedobåter som kom sydover ned Locksund for full fart. Kl. 16.05 begynte kampen på ca. 2500s avstand. «Sæls» to kanoner står en på hver side, og kun den ene kan derfor brukes under skyting over samme baug. De tyske motortorpedobåter var av største slag, og hadde maskinkanoner av antagelig 40 mm kaliber.

Kampen foregikk for det meste under full fart, ca. 16 knop, de tyske gjorde ca. 40 knop, og «Sæls» manøvere måtte derfor bli mottrekk ovenfor de tyske motortorpedobåter som hadde fordelen og initiativet ved sin langt større fart og slagkraft. Etter ca. fem minutter ble «Sæl» truffet for første gang, siden kom treffene oftere, særlig baugen ble hårdt rammet og vannet begynte etterhvert å strømme inn.

Vi fikk snart inn flere fulltreffere på den ene motortorpedobåt, den ble liggende stille, men kom senere i gang igjen. Senere ble denne båt igjen skadet ved fulltreffere og ble liggende med slagside. En treffer i vår ene kanons kilemekanisme satte denne kanon ut av funksjon, og man måtte dreie rundt for å benytte den annen, men på denne røk etter en stunds forløp avtrekkerfjæren. Miltraljøsen (Colt 7,92 mm) ble brukt periodevis under hele kampen.

Imens sank baugen stadig dypere i vannet, og da kanonene var gjort ubrukelige, kom de tyske båter stadig nærmere. En tredje motortorpedobåt var i kampens siste fase kommet til, og salve etter salve ble også under kampen avfyrt mot «Sæl», men disse «misset» alle sitt mål.

Situasjonen ble etterhvert så prekær at jeg fant det riktigst å komme nærmere oppunder land. Mitraljøsen bruktes som dekning og man bakket for full fart opp mot Ånuglo. Forbanjeren var da helt full av vann, men maskinskottet holdt ennå. Det lyktes også å komme oppunder land, og jeg gav da ordre til besetningen om å hoppe i vannet og redde seg i land.

Kl. var da 16.25. Alle mann kom seg i land (Ånuglo). Syv var da såret, derav en hardt. Disse ble behandlet på sykehuset i Rosendal. «Sæl» støtte under landsettingen på et undervannsskjær og ble stående med litt av akterskipet over vann til utpå kvelden da den på høyvannet gled av og sank på dypt vann på sydsiden av Ånuglo. Besetningen var stort sett under hele kampen kald og rolig.

Kampens intensitet og den voldsomme ildgivning fra begge parter, gjorde det vanskelig nøyaktig å observere de skader som motparten ble tilføyd. Ammunisjonsforbruket kan heller ikke nøyaktig fastsettes, da det jo ikke ble gikk noen anledning til noen opptelling etter kampen.