Da soldat Albert Lorentzen ble såret i Gressdalen

Men tyskerne kom ikke gjennom Rødalen, og kompaniet snudde og gikk på ski fra Bones ned til Tennsvoll i Lavangen. Det ble den drøyeste turen kompaniet fikk under hele krigen så lenge Lorentzen var med; for fra Veilund måtte de også måke vei for at hestene skulle komme frem – det hadde snødd slik og veien var så gjenføket at det var umulig å bruke plog.

Først i 2-tida om natta var kompaniet framme på Tennevoll, og der fikk man da høre om at trønderbataljonen var gått nedenom i Gratangen. Kompaniet lå på Tennsvoll bare 4-5 timer, og om morgenen kom det til den gården hvor Lorentzen bodde, en sersjant og 11 mann fra trønderbataljonen. De kunne fortelle om hvorledes det hadde gått for seg om natta.

Trønderbataljonen var kommet fram om kvelden og ble plassert på forskjellige gårder; guttene hadde ikke smakt søvn på to døgn, fortalte de, og om natten ble de vekket ved at det braket løst med mitraljøser og at det ble kastet håndgranater. De hadde forsvart seg fra husene med sine maskingevær inntil det stilnet av utpå natten og de kunne trekke seg tilbake. Den flokken som kom til Tennevoll hadde vært på forskjellige gårder; en av dem hadde fått et skudd i patronesken, en hadde fått den ene skien oppfliset av skudd, og for et par andre var ryggsekkene skutt i stykker, så det ikke var stort annet enn meisen igjen.

Også til andre gårder i nærheten kom det fram flokker fra trønderbataljonen, og trønderne ble senere oppsatt i en ny avdeling. Lorentzen så den igjen senere ved Veilund, hvor den hadde vakt over forsyningslinjene. Allerede samme morgen dro kompaniet tilbake til Veilund; det pustet på der en natt og fortsatte en mils vei innover Gressdalen, til Gressvatnet, hvor de støtte på tyskerne for første gang. Hele 1. bataljon kom i stilling på østsiden av vatnet, mens 2. bataljon var på vestsiden, og de lå slik at de hadde utsikt fra fjellsiden innover dalen, hvor tyskerne hold til for enden av vatnet. Fra Lorentzens lag ble et par mann sendt fram for å rekognosere; men lagføreren, korporal Pettersen, Tromsø, syntes det gikk for sent og gikk forover selv. 7-800 meter lenger framme falt han for en kule fra en tysk skarpskytter som hadde skjult seg i et granathull i sjøen.

De norske stillingene ble flyttet fram et par kilometer, så man fikk utsikt over Vassdalen. Der ble man liggende i nær et døgn og fikk i denne tiden gjort et godt kupp mot en avdeling tyskere på 100 mann som kom gjennom Vassdalen, fullt utstyrt og dragende på skikjelker. Fra det sted hvor Lorentzen lå ble det varslet til artilleriet, og etter ganske kort tid åpnet det ild med granatkardesker. Det hadde virkning! Alt det tyske utstyret ble liggende igjen, men hvor mange tyskere som strøk med, fikk Lorentzen aldri vite; for hans kompani kom ikke videre der.

Fra Gressdalen ble kompaniet beordret tilbake for å gå opp i Bukkedalen. Det var den 7. mai det var på marsj, i svært spredt orden i løypen med opptil et par hundre meter mellom hver mann, da det var et tysk bombeangrep. En 3-4 fly, opptil 5-6, syntes å ha fast rute over dette strøket hver morgen og kveld, og nå kom det en bombe som falt 10-15 meter fra Lorentzen.

Han ble revet overende av trykket og fikk høyre kneet av ledd så leggen pekte innover. Han dels gikk og dels krøp et langt stykke framover inntil han ble tatt under behandling. Han kom så først i tre forskjellige sanitetstelt og så på Sjøvegan feltlasarett.

Ned til Veilund ble han kjørt på en slede; men det var den forferdeligste kjøreturen han har hatt. Det fantes ingen vei utenom den som var laget ved trafikken – det var jo store forsyninger som var brakt opp pr. slede til de to bataljonene – og det var blitt staup i staup i denne «veien», så sleden til sine tider stod nesten loddrett. De siste kilometerne foretrakk Lorentzen derfor å stige av og komme seg nedover på skiene; han kunne såvidt støtte seg på høyre tå, og da det var flat unnabakke ned til Veilund, kom han pent fram.

Fra Sjøvegan feltlasarett ble han overflyttet til Tromsø sykehus, hvor han ble operert – det var noen beinsplinter i kneet som måtte ordnes – og så lå han på Solhov ungdomsskole på Lyngseidet, hvor det også var innredet lasarett. Han kom ut 5. juni og gikk 1 1/2 måned med gipset fot. Noen andre mén enn enn at høyre kneet ikke er fullt så ledig som venstre, fikk han ikke.

I august 1941 dro Lorentzen til Svalbard, hvorfra han i september 1941 kom til Skottland.

Etterskrift: Albert fikk ingen krigsmedalje for sin tapperhet på Narvikfronten. I stedet ble det Haakon VIIs frihetsmedalje på ham for «fortjenstfull tjenestegjøring på Svalbard under krigen 42-45.»