Da biskop Eivind Berggrav brukte megafonen

Okkupasjonen av Oslo var fem dager gammel da byens biskop Eivind Berggrav tok plass i NRKs studio. På Curt Bräuers oppfordring holdt han en radiotale for å mane befolkningen i de okkuperte områdene til ro, i troen på at det ville være i tråd med kongens og regjeringens ønske. Talen var i utgangspunktet harmløs, preget av Berggravs ønske om at livet der vendte tilbake til normalen. Kort informerte Berggrav om Administrasjonsrådets forsøk på å få i stand en avtale som sikret fortsatt virksomhet for statsforvaltningen i de okkuperte delene av landet, før han frarådet befolkningen å begå handlinger som kunne forpurre denne prosessen. Etter talen fulgte et opprop fra den tyske militære øverstkommanderende i Norge, general Nikolaus von Falkenhorst. Det virket ikke helt tilfeldig. Utenforstående kunne få inntrykk av at Berggrav sto i ledtog med ham.

Under fremrykkingen nordover opptrådte tyske styrker stedvis rått og hensynsløst. Nordmenn som ble påtruffet i sine hus ble skutt uten videre. Berggrav fikk utpå kvelden denne søndagen høre om noen slike hendelser. Dagen etter ble det fortalt om sivile Oslo-gutter i hundrevis, som på ski hadde dratt til skogs med geværene over skulderen, før en journalist kunne melde at tyske soldater hadde omringet dem alle i Nordmarka og Krokskogen. Hittil hadde den tyske krigsmakten vist at krigens lover bare gjaldt når det passet seg. Wehrmachts selektive omgang med Genève-konvensjonen skulle i hvert fall ikke komme væpnede sivile nordmenn til gode. Krigens lover skulle heller smelles i hodet på dem, uten nåde. Nordmennene skulle sultes ut og skytes. Henrettet som franktirører.

Engstelige foreldre kontaktet Berggrav. Etter også å ha konferert med Røde Kors, bestemte biskopen seg for å forsøke å gripe inn. Han oppsøkte sjefen for den tyske 163. divisjon, Erwin Engelbrecht, som ledet militæroperasjonene nord for Oslo, og klarte å overtale ham. Nordmenn flest kjente ikke krigens lover, hevdet Berggrav. «Disse norske gutter er gått av sted i pliktfølelse mot sitt fedreland», sa han, «noe som jeg er sikker på at enhver nasjonalsinnet mann i verden vil ære dem for.» Alt var i orden, tilkjennega Engelbrecht, hvis bare nordmennene på skiutfart klarte å nå frem til norske hæravdelinger, bli innrullert der og få uniformer. Ellers. . . !

Han lot imidlertid biskopen få love de sivile nordmennene i skogen fritt leide dersom de ga fra seg våpnene sine.  

Biskopen spente på seg skiene, klar til å unnsette nordmennene, og dro inn i Krokskogen med tre norske politimenn som eskorte. Tyskerne som slapp ham gjennom linjene holdt seg i bakgrunnen, ute av syne, for at nordmennene i dekning ikke skulle tro at biskopen handlet på oppdrag fra fienden, som en hvilken som helst medløper. En tysk fenrik slo likevel følge med den lille gruppen et stykke til. Politiet hadde lånt biskopen en ropert. Fenriken ivret etter å få fotografere Berggrav mens han prøvde denne. Motvillig poserte biskopen foran kameraet.   

Det var kveld da Berggrav og de tre politimennene fortsatte mot Stubdal, sørvest for Hønefoss og lenger nord enn det tyskerne hadde nådd. Der kunne lokalkjente folk fortelle biskopen at hundrevis av skigående hadde blitt sett, men at disse hadde fortsatt nordover. I den grad det fantes andre nordmenn på ferdsel, var det kanskje evakuerte sivile på utkikk etter mat. Det var bare å konkludere at skigåerne trolig hadde nådd frem til norske hæravdelinger. Berggrav beveget seg likevel mot skogkanten og brukte roperten for å gi ordene rekkevidde: «Her er Norges Røde Kors. Er det noen norske gutter som trenger råd eller hjelp, så si fra.» Samme oppfordring gjentok han flere ganger. Fra skogen kom bare taushet, inntil en mann på ski tittet frem. Torolf Prytz. Han var bevæpnet og uniformert – og norsk soldat. Skipatruljen Prytz ledet ga seg etter hvert til kjenne. Om soldatene lurte på hva Berggrav holdt på med, fikk han raskt vite det. Og han kunne gi svaret på det Berggrav lurte på: «De er alle nordenfor.» Skipatruljen var på rekognosering og fikk nå, av biskopen, vite hvor de tyske styrkene hadde posisjonert seg. Deretter skilte de lag.

Rykteflom hadde ført Berggrav til Krokskogen. Ingen norske soldater uten uniform var blitt sett eller meldt i området, heller ikke sivile nordmenn som snikskjøt på tyskere. Tilfreds slo Berggrav seg til ro med det og returnerte til Oslo etter dagens spenning. Men da biskopen deretter avla rapport til Engelbrecht, slik han hadde fått ordre om, fikk han høre at tyskere hadde blitt beskutt fra et hus i Hønefoss. Sivile måtte så bak, mente Engelbrecht, og lovet en fryktelig hevn. Mennene i byen skulle arresteres, hundre av dem skytes og byen brennes ned.

En forskrekket Berggrav tydde igjen til radiostudioet. Datoen var 16. april. Hovedbudskapet hans var at nå gjaldt det for befolkningen å vise samhold og ikke sette egne liv unødig i fare. «Hvis noen fra sitt vindu ser en tropp marsjere forbi og så løsner et skudd mot dem», sa han, «så har han ikke bare brutt krigens lov, men han har utfordret til den verste gjengjeldelse mot uskuldige som tenkes kan. Et slikt skudd har i krigene ofte kostet hundreder uskyldige mennesker livet.» Og biskopen la til: «Alle krigshandlinger er forbeholdt uniformerte og organiserte tropper.»

Det kom ikke til noen tyske kollektive avstraffelser i Hønefoss, om nå Berggrav kunne tilskrives deler av æren for akkurat det. Men en ubehagelig overraskelse ventet. 17. april kunne det tyske nazipartiets avis Völkischer Beobachter fortelle i en notis at Berggrav i radiotalen hadde oppfordret nordmennene til å vise de tyske okkupantene lojalitet og samarbeidsvilje – og sagt at «alt som skjer er til nytte for det norske folk.» En måned gikk før avisutgaven ble sirkulert i Oslo og Berggrav oppdaget hva som sto skrevet om ham. Han protesterte til den tyske ambassaden, som ennå var i full drift i Oslo.

Men den største forskrekkelsen av alle var da like om hjørnet, for i slutten av mai fikk biskopen å se seg selv pryde hele forsiden av det tyske illustrerte magasinet Signal. Det var de samme bildet som den tyske fenriken hadde tatt av ham. Inne i bladet, som utkom 15. mai, kunne han lese følgende ledsagende tekst til bildet: «Den norske biskop Berggrav, som gjennom en megafon oppfordrer de norske troppene i fremste linje til å innstille sin meningsløse motstand mot de tyske troppene.» 

Signal, trykket i et opplag på 2,5 millioner i en rekke språkversjoner og lett synlig i en hvilken som helst Narvesen-kiosk i Oslo, hadde altså med den propagandistiske fantasiens brutale kraft skapt forestillingen om en ny norsk landsforræder.

Berggrav forstod at dette var en omdømmemessig katastrofe. Gjennom politimesteren fikk han innhentet vitneutsagn fra de som hadde ledsaget ham til Krokenskogen. Han gikk så til den nyankomne propagandasjefen i Rikskommissariatet, Georg Wilhelm Müller, og gjorde det klart at oppslaget var en ren propagandaløgn. Müller, som etter lang tids samarbeid med Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels hadde fått grundig innføring i propagandaens frie omgang med fakta, ga utrolig nok uttrykk for velvilje. Skulle det lages en rettelse? Kunne kanskje Berggrav selv få redigere teksten? Nei, svarte biskopen bestemt, da ville ikke sannhetsgehalten bli god nok. Müller foreslo å inndra restopplaget i landet. Slik gikk det også. Og på Berggravs krav ble alle usolgte numre av Signal beslaglagt fra kioskene.

Signal-eksemplarene som nådde store deler av verden og gjorde Berggrav kjent på måter han aldri hadde forestilt seg, forble selvfølgelig utenfor rekkevidde. Skaden på Berggravs omdømme ble uansett uoverskuelig, selv om Falkenhorst overbrakte en unnskyldning og Engelbrecht sendte en rasende melding til Berlin med krav om oppvask.

Berggrav fikk trykket en kronikk i Aftenposten, 30. mai 1940, kalt «En tur til Ringerike», i et forsøk på å ta kontroll over historien sin. Han omtalte «ufattelige ryktesmeder som har satt i omløp versjoner som også er nådd til utlandet», men unnlot direkte kritikk mot okkupasjonsmakten generelt og Signal spesielt, vel vitende om den strenge tyske sensuren. 

I radiotalene måtte han innrette ordbruken etter sensurmyndighetenes krav. Budskapet kom dermed skjevt ut. I sin iver etter å redde enda flere nordmenn fra å bli ofre for franktirøranklager hadde han oppfordret sivilbefolkningen til ikke å gjøre motstand mot okkupasjonsmakten. Og ikke presisert at oppfordringen kun gjaldt befolkningen i de okkuperte områdene. Berggrav innså ikke at han, så lenge tyskerne hadde regien, var garantert å bli misforstått. Å mane til respekt for folkeretten klang bare absurd for de mange nordmennene som hadde sett eksempler på hvordan tyske militære selv brydde seg med å følge den. Berggrav hadde gjennom sitt engasjement pådratt seg en Quisling-status han skulle få streve lenge, dels forgjeves, med å bli kvitt.

Legendedannelsen rundt skogsturen hans dabbet ikke av. Men sannheten spilte kanskje ingen rolle lenger for de som spredte den. Historien ble gjentatt av NS-organet Fritt Folk i et oppslag 9. april 1941, åpenbart i propagandaøyemed. Berggrav sendte deretter et dementi som avisen nektet å trykke. Selv etterkrigssamfunnet viste seg mottakelig for den tyske propagandaversjonen. I 1965 bemerket forfatteren Per Hansson at «Ropert-saken» virket å ha mer enn ni liv. Og den lever fortsatt. . .