Gressdalen-Bjørnfjell 1940: Soldatminner i solnedgangstid

Denne historien må ses i lys av at ettervinteren og førvåren 1940 var eksepsjonelt kald, og at snømassene i dalene og oppetter fjellsidene i Sør-Troms og oppover mot Bjørnefjell var enorme. De skiftende værforholdene, fra snøstorm og kulde, til regn og snøsmelting, medførte en rekke forfrysninger, og var en stor fysisk påkjenning ved siden av det psykiske press. Vi som soldater hadde heller ikke mulighet til å skifte tøy i den to måneder lange perioden. I mangel av flere par strømper å bytte imellom, gikk vi våte i dager i strekk. Jeg var fri for følelse i fotbladene i lang tid etter jeg kom hjem.

Den militære sjef for 1. bataljon/IR 16 var daværende major Nils Jakob Hunstad. Vårt kompani ble kalt for ”Skiløperkompaniet”, og var under ledelse av kaptein Einar Faller. De fleste av oss var fra Målselv og Bardu. Flere av oss ekserserte i Kirkenes vinteren ÷37 til ÷38, i seks måneder. Vi hadde alle rett før krigen begynte deltatt som nøytralitetsvakter i Bardu-området, med utgangspunkt på Setermoen, i ca. tre måneder.

Kompaniet hadde samme oppsetting under krigen som da vi var på vakt under Finlandskrigen. Det kom godt med under strabasene som fulgte.

 

Oppmøte på Setermoen

Vi var fire kamerater som ble enige om å ta en drosje til Setermoen straks vi fikk høre at det var sendt ut ordre om mobilisering, fordi vi regnet med at nå var det ingen tid å miste. Vi møtte, som innkalt, til tjeneste på Setermoen den 13. april. Jeg hadde da vært hjemme fra 15. mars, etter endt nøytralitetsvakt.

Det utstyret vi fikk utlevert der var det samme som hadde vært brukt under øvelser i mange år forut for krigen. Det vi hadde hørt om at alt nytt utstyr var sendt nordover til Setermoen, kom i alle fall ikke oss til gode. 

Vi hadde allerede på dette tidspunkt tenkt at det måtte være mulig å stoppe tyskerne før de kom lenger nord – noe som jo til syvende og sist også ble resultatet. Vi hørte også at soldatene fra befalsskolen i Harstad hadde stoppet tyskerne som var på vei mot Setermoen, i alle fall inntil videre. Uværet, med mye snø, gjorde det i tillegg ekstra vanskelig for tyskerne å nå frem til Setermoen. Tyske soldater ble i alle fall spredt rundt i fjellområdene.

Forflytning nordover

Natt til søndag 14. april ca. kl. 04.30 ble vi vekket og sendt nordover mot Målselv med buss, under ledelse av troppssjef fenrik Ottar C. Arntsen fra Tromsø. Jeg la straks merke til at bussen som kjørte oss kun var utstyrt med en dør, som det i et nødstilfelle skulle kunne rømme en hel tropp igjennom. 

Da vi kom til Bardufoss ble vi informert av en vaktpost om at tyskerne var kommet inn til Målsnes. Vi fikk beskjed om at tyskerne kunne være hvor som helst. Det ble ikke vekslet et ord oss imellom etter denne beskjeden.

Kontraordre

Vi fikk ordre om å stoppe på Bardufoss. Der ble vi sittende til det var avklart at tyskerne ikke var i nærheten. Ordføreren var med oss, fordi det gikk rykter om at tyskerne var kommet helt til Andsvatnet. Det var imidlertid bare rykter, som det forøvrig florerte av. 

Vi ble senere samme dag kjørt tilbake til Setermoen hvor vi fikk middag. Utpå kvelden, da vår tropp ble kjørt ut fra leiren, stod hele befolkningen i vinduene sine og vinket til oss. Troppen dro direkte sørover igjennom Salangsdalen til Bonnes. Vi hadde ikke kontakt med resten av kompaniet på dette tidspunkt. På veien sørover ble vi oppdaget av et fiendtlig fly. Flyet angrep ikke, men så godt som samtlige av oss skjøt etter det med geværene våre. 

Vi overnattet i et privathus på Bonnes. Vertskapet var meget behjelpelige, og ønsket å gi oss en så god natt som mulig før vi skulle videre.

De første oppdragene

Neste morgen forlot vi Bonnes, og skulle til å gå i vaktstilling ikke langt fra Raudvatn. I stedet for å være med å etablere en teltleir, ble mitt lag sendt inn mot en hytte ved Raudvatn for å undersøke om det var tyskere der. Laget var utstyrt med ett maskingevær, og de geværene de andre soldatene hadde. Vi stoppet i passende avstand fra hytta, og så inn gjennom vinduene at det var folk i hytta. De som var i hytta viste seg å være nordmenn som heldigvis raskt oppdaget at vi var landsmenn, og i stedet for kamp ble det jubel. Tyskerne var allerede forsvunnet.

Om morgenen den 23. april fikk to lag ordre om å gå over fjellet fra Raudvatnet til en annen hytte som det etter sigende var tyskere i. Denne hytten lå i ytre del av Gressdalen. Vest for Raudvatn i stigningen mot høyde 759 ble været så ufyselig at troppssjefen ikke tok sjansen på å gå videre. Vi ble liggende i en snøhule i ca. to timer, før vi fikk beskjed om å returnere.

Vi hadde ingen kontakt med tyskerne i den tiden vi var ved Bonnes, og på sikringsoppdrag ved Raudvatn og i Stordalen. Den 25. april ble vi sendt vestover på en svært krevende skimarsj via Lund, Forsbakken og Spansdalen til Lavangen ved Tennvold. Forut for, og under denne tid, var resten av bataljonen under fremrykking mot Lapphaugen. Det var i denne tidsperiode kampene om Lapphaugen-Gratangen foregikk. Min tropp og vårt kompani ankom Tennvold om morgenen den 26. april, og ble innkvartert på Lyngmogårdene. Første natten overnattet vi i et privathus, og andre natten på en låve ved siden av en elv. Det var andre norske soldater, trøndere, i området. Vi hadde imidlertid ikke direkte kontakt med dem. Tyskerne lå i hus i Lavangen, men fordi trønderne kom før oss om kvelden ble de sendt for å ordne opp i stedet for oss.

Den 29. april returnerte vi opp Spansdalen til området Jordbrua nord for Stormyra, for å forberede oss til fremrykking inn over Stormyra til Gressdalen.

Kampene i Gressdalen

Tyskerne hadde gått i stilling lengst sør i Gressdalen, i området mellom Leigastind og Bukkefjell. Vårt kompani fikk den 1.mai i oppdrag å gå inn gjennom dalen på østre side. Vi gikk relativt høyt oppe i fjellskråningen, ca. 100 meter over dalbunnen.

Samtidig rykket 2. bataljon inn langs vestre side. Kompaniet vårt ble kraftig beskutt i begynnelsen av fremrykkingen, da vi hadde relativt lite skjul langs løypa vi gikk, samtidig som vi var innenfor rekkevidden til tyske maskingevær. Vi så kuler fra maskingeværene piske opp snøen rundt oss. Dette var vår første trefning. Jeg tenkte allerede på dette tidspunkt at vi ikke hadde mange dager igjen. Ikke lenge etterpå ble to av soldatene i troppen tatt av et snøskred. Vi greide å få dem løs, og ved å kjøre ned en nokså bratt skråning kom vi oss inn i et lite dalsøkk hvor tyskerne ikke lenger kunne se oss, uten at noen kom til skade. Muligens trodde tyskerne vi var tatt av skredet, fordi skytingen mot oss opphørte, samtidig som vi på dette tidspunktet ikke skjøt tilbake.

Vi nærmet oss de tyske linjene for å komme på skuddhold med vanlige gevær. Fremrykkingen var vanskelig fordi snøen var så hård at vi ikke kunne grave oss ned for å få dekning. Vi kom oss til slutt i stilling. Kampene fortsatte, og en mann fra kompaniet ble skutt ved de tyske stillingene i sørenden av Gressvann. Da han ble skutt så vi at ryggsekken hans ramlet frem over hodet mens han falt fremover ned en liten bakke. Han het Pettersen, og var korporal fra Tromsø.

Dagen etter ble vi bombet av et engelsk fly. Engelskmennene trodde åpenbart at vi var tyskere. Heldigvis falt bomben i bunnen av dalen. Der var det så mye snø at ingen ble direkte skadet. Igjen hadde vi flaks!

Etter to døgn uten søvn ble vi avløst av 2. bataljon, og trukket tilbake til nordenden av Gressdalen for å hvile. Mens resten av kompaniet fikk hvile ut ble mitt lag vekket etter knappe to timer, og sendt ut på patrulje mot en hytte i sørenden av Gressdalen. Noen få av oss hadde kunnet utnytte de knappe timene tiden til å få maksimalt med ro, andre fikk ikke hvilt overhode. Bakgrunnen for at vi ble vekket så raskt var og er ukjent for oss. Vi hørte imidlertid rykter om at 2. bataljon hadde fått en mann skadet.

To lag fra 2. bataljon av IR 16 hadde tidligere (29. april) forsøkt å ta tyskerne i hytta sør i Gressdalen til fange, men motstanden ble for stor. Tre mann fra dette laget ble i stedet tatt til fange av tyskerne. En av dem het Vekve, opprinnelig fra Mestervik i Salangen.

Angrepet på Leigastind

Etter å ha blitt vekket om morgenen den 7. mai i Gressdalen ble hele bataljonen sendt rundt fjellet på vestre side av Gressdalen. Bataljonen brukte hele natten på forflytningen, og var etter sigende veldig trette når de kom frem til Vann 780 ved Leigastind den 8. mai. Min tropp ble holdt igjen som sikring bak bataljonen, og deltok ikke i de direkte kampene ved vannet.

Det var ganske rolig ved Leigastind da min tropp kom frem. Vi fikk senere vite at tyskerne var nedkjempet og var blitt trukket ut av området og inn mot svenskegrensen. Vi satte opp telt, og håpet på å få litt hvile. Ikke før var teltet kommet opp før et tysk fly kom susende. Vi var så vidt kommet inn i teltet, og flyktet ut. Flyet begynte å skyte, og teltet vårt var det klare målet for skuddene. Teltet var hektet sammen av flere duker som blev revet opp da vi i all hast kom oss ut for å finne dekning. Utenfor teltet var det en fjellskråning som var formet som en trapp. Vi klarte å få dekning her gjennom å legge oss skinnflate. Så lenge flyet holdt seg høyt oppe i fjellet var dekningen tilstrekkelig. Heldigvis kom ikke flyet lengere ned.  Vi lå bak steinene og så på hverandre. Spruten av jord som ble pisket opp av skytingen fra flyet sto over ryggene våre. Vi så i ettertid av tomme ammunisjonsbelter at flyet brukte eksplosive kuler. Ren flaks berget oss atter en gang.

Den 11. mai ble hele resten av bataljonen uten oss forflyttet tilbake til nordenden av Gressdalen, der var det hvile de neste to dagene. Etter at vi forlot Leigastind beveget vi oss en del frem og tilbake i forhold til ryktene om tyske posisjoner, til vi til sist endte opp i området rundt Rauvatn og Raudalen, rett øst for Brattbakken om kvelden den 13. mai.

Angrepet på Næverfjell

I området rundt Næverfjell deltok både 1. og 2. kompani. Postene våre ble stadig forflyttet ettersom ryktene om tyskerens posisjoner kom. Vi var så få at skulle vi sikre det område vi var beordret til ble det ca 100 m mellom hver post. Det oppdaget tyskerne snart, og gjorde flere forsøk på å snike seg mellom våre poster, for å falle oss i ryggen.

Det var et fryktelig fysisk og psykisk slit å stå vakt. Vaktene kunne godt vare fra kl. 20.00 om kvelden til kl. 08.00 om morgenen. Verst var det når det var tåke. Vi lå i stilling nordøst for Brattbakken, og hadde ennå ikke fått kontakt med tyskerne vi skulle angripe. En mann fra Bardu, Hallvard Haugjord, og jeg ble om ettermiddagen den 14. mai sendt opp på en naken liten høyde for å speide etter tyskere i nærheten. Vi hadde maskingeværet med ammunisjon med oss.

Det var en liten stein på høyden vi kunne skjule oss bak, men den dekket bare en av oss av gangen. Barduværingen tok kikkerten og la seg ved siden av steinen for å se om han kunne se tyskerne. Han hadde ikke før lagt seg til rette før han ble truffet i armen av et skudd. Jeg måtte dra ammunisjonen så langt tilbake som overhodet mulig, slik at ikke den også skulle bli truffet av ilden. Barduværingen måtte trekke seg tilbake til resten av kompaniet, som lå like i nærheten, og ble derfra sendt til Setermoen for å få behandling. Han kom imidlertid tilbake noen dager senere.

Episoden førte til oppstuss blant de andre på laget. Selv ble jeg liggende alene i flere timer før jeg fikk avløsning. Mens jeg lå der, kom det et fly rett over stedet jeg lå. Det fløy så lavt at jeg syntes jeg kunne føle det på ryggen. Heldigvis ble det ikke skutt fra flyet.

Tyskerne på Næverfjell ble nedkjempet i løpet av denne og neste dag, og trakk seg stadig lenger tilbake. Da Næverfjell ble tatt falt svensk furir Pål Montgomery Påhlson, svensk frivillig befalingsmann i 2. kompani. En minnestein er reist til hans ære ved hans hjem, Rottneros, Ekely i Gøsta Berlings saga av Selma Lagerløf.

Kampene ved Kuberget

Ved Kuberget hadde nok tyskerne regnet med å få anlegge en hovedbase for hele Bjørnfjell-området. Det var gravd dype groper i området, slik at soldatene kunne bevege seg usett frem og tilbake.

Det var 17. mai da vi kom oss i stilling ved Kuberget. Våre stillinger lå innenfor hverandres skuddhold. Tyskerne ropte: ”Gratulerer med 17. mai!” til oss. Men da var det mange av dem som ikke kunne rope mer. Flere tyske soldater ble skutt og drept.

Ved Kuberget lå vi i stilling fra 16. og frem til den 22. mai. Det var mange og harde kamper. Til slutt var tyskerne nedkjempet, og de som var igjen trakk seg tilbake. Vi fant sko med avskutte bein i de tyske stillingene, og flere lik som var forsøkt begravet, men som tyskerne ikke rakk å begrave ordentlig før de flyktet. Fra enkelte av gravene stakk bena til de døde tyskerne fortsatt frem.

De som skulle bringe fram forsyninger til oss kom seg ikke frem til oss med hestene sine på grunn av all snøen. Vi måtte selv hente både mat, og alt annet vi trengte. Hente forsyninger måtte vi gjøre på frivaktene, hvor vi egentlig skulle hvile. Det hendte at det gikk to døgn hvor vi ikke hadde annet enn vann og tørt brød å spise på. Forsyningstroppene var lokalisert helt tilbake ved Brattbakken, nærmere en mils marsj frem og tilbake.

En dag kom fire bombefly på en gang og skjøt etter stillingene våre. Det eneste flyene oppnådde var å skyte en hest, og knuse en slede som tilhørte forsyningstroppene våre som lå i dalen bak oss.

Sjefen for forsyningstroppene, en løytnant, var etter hva jeg har hørt nazist. Muligens kan det ha hatt betydning for den dårlige tilførselen av forsyninger. Den samme løytnanten var den som sa til oss da vi møtte på Setermoen for å få utstyr og ordre om hvor vi skulle dra: ”Dere gjør nå ikke noe der likevel,” før han tok den vanlige middagspausen, mens vi satt og ivret etter å komme oss bort fordi leiren når som helst kunne bli bombet. Etter mitt syn var det et horribelt utsagn fra en offiser. Disse kampene rundt Kuberget er i ettertid omtalt blant de hardeste som ble utkjempet under felttoget i nord.

I tidsrommet frem til 28. mai lå vi på post mot tyskerne, som hadde trukket seg tilbake, og forberedte oss på neste runde.

Kampene rundt ”Høyde 620”

Tyskerne hadde befestet seg på høyden som lå helt inn mot grensen. Vi hadde fått i oppgave å innta denne. Vi startet angrepet kl. 05.00 om morgenen den 29. mai over en åpen slette, som i virkeligheten var frosset vann. Vi ble ikke beskutt mens vi gikk over sletten. Været var dårlig, med tåke.

Da vi kom tilstrekkelig nær tyskerne lenger opp i lia ble vi møtt av en skur av håndgranater. Vi hadde jo ikke håndgranater selv, så vi måtte for første gang trekke oss hundre meter tilbake.

Før dagen var omme, var vi igjen oppe ved høyden. Vi kom oss i stilling og måtte så videre, mens håndgranatene eksploderte rundt oss. Vi kom oss opp på toppen, men fikk dessverre en mann fra Bardu skadet. Han var på mitt lag. Det kunne ha gått verre. Vi hadde lite å forsvare oss med. Ille gikk det for en av tre som skulle sikre oss fra siden. Han ble truffet av en bombekastergranat mens han lå i stilling på harde fjellet. Det var ikke mye igjen av ham. Han het korporal Nils Ryeng, og var fra Kirkesdalen i Målselv og tilhørte mitt lag.

Tyskerne hadde mange bombekastere. Vi hadde ingen tilgjengelig. Gjennom kikkerten så vi at ammunisjon og andre forsyninger til tyskerne ble sluppet ned fra fly som etter våre beregninger måtte ha kommet via Sverige. Flyene var det verste for oss.

Tyskerne trakk seg fort unna mot grensen. Vi hadde et lag som skulle sikre oss på vår høyre side. De tre andre lagene lå på vår venstre side.

Om kvelden satte troppssjefen ut vakter med ca. hundre meter mellom hver. Jeg ble liggende i nærheten av en død tysker. Troppssjefen sa til meg da han gikk: ”Du får nå en til selskap, men han er nå helt ufarlig.” Der ble jeg liggende fra kl. 20.00 til 08.00. Det var lange slitsomme timer, særlig fordi det var så langt mellom hver vaktpost.

”Høyde 698” og ”Grenserøys 267 A”

Senere ble vi flyttet fra sted til sted, og inn mot tyskerne som hadde samlet seg på et område nær grensen. Vi fikk på dette tidspunkt beskjed om at vi kunne få noen kanoner, men at vi selv måtte bringe dem opp på en høyde hvor vi kunne nå de tyskerne som var igjen med skuddene.

Vi fikk frem seks kanoner med ammunisjon under vår ”frivakt.” Hvor vi slet! Humøret var imidlertid godt. Alle mente at tyskerne hadde to ting å gjøre, enten overgi seg eller rømme over til Sverige.

Demobiliseringen

Da demobiliseringen ble gjort kjent 8. juni falt det ikke i god jord blant oss soldater. Etter alt slitet med kanonene som vi hadde fått gjort kampklare på fritiden vår – når vi egentlig skulle hvile – ble vi rett og slett forbannet. Hvis vi hadde fått brukt kanonene, var vi sikre på å overvinne de tyskerne som var igjen på Bjørnfell. Selv om det ble forbudt å skyte mot tyskerne var det jo noen som ikke klarte å la være.

Det var flere av de norske soldatene som rømte til Sverige. De ville også ha meg med, men jeg svarte at jeg i alle fall ville hjem en tur først. Mor var borte den dagen jeg reiste, og jeg ville i hvert fall snakke med henne og far, samt med mine søsken, før jeg stakk av.

Når vi skulle trekke oss tilbake mot Setermoen fulgte tyskerne etter oss uten å løse skudd. Overkommandoen måtte true med at hvis de ikke lot være å følge etter oss, ville vi angripe på nytt. Tyskerne gav etter. Det var blitt enighet om at våre soldater skulle slippe å overlevere våpnene og utstyret direkte til tyskerne.

Da vi kom ned på veien i Salangsdalen lagde vi bål av alt vil hadde av skriftlige militære saker. Vi visste ingenting om hva som ville skje med oss. Det vi fryktet aller mest var at vi skulle bli kommandert inn i de tyske styrkene. Vi leverte fra oss utstyret den 11. juni og dro hjem.

Etter hjemkomsten

Da jeg kom hjem etter demobiliseringen, og så all den gleden, herunder den mottakelsen som ble meg og de andre soldatene til del, tenkte jeg mye på hvordan familiene til de som ikke fikk sine hjem hadde det. Deres sønner var jo mine kamerater, som jeg hadde vært sammen med i 3 måneder på vakt like før krigen brøt ut, og som jeg kjente ut og inn. Det hele var selvsagt fryktelig trist. Jeg var jo ung den gang, og med hjelp av et godt humør klarte jeg å skjule disse tankene, så ikke gleden skulle forsvinne.

Tanker om hendelsene

I ettertid har jeg blitt spurt om hva en tenker i en krigssituasjon slik den jeg opplevde. Jeg var 24 år den gang, og hadde mot til litt av hvert, men samtidig var jeg gammel nok til å forstå den alvorlige situasjonen vi – landet – var kommet i. Når jeg tenkte på et vi skulle gå til krig mot en nasjon med 85 millioner innbyggere, var jeg ikke særlig høy i hatten.

Humøret kan vel ikke beskrives som det beste, i alle fall ikke da vi gikk inn i Gressdalen til vår første trefning, men etter hvert som vi oppdaget at vi klarte å få tyskeren til å trekke seg tilbake, steg humøret betraktelig.

Det gikk ikke fort fremover til enhver tid, men det gikk hele tiden i vår favør. Vi fikk etter hvert et inntrykk av at det ledende befal, som fulgte med på hvordan det gikk på frontene sørpå, fant ut at det ikke hadde noen hensikt i å kjøre hardere på. Man mente vel å ha kontroll over Bjørnfjell, og at hardere fremrykking bare ville føre til flere falne blant oss. I hvert fall var det slik vi forsto situasjonen den gang.

Slitet med å få forsyninger frem til frontlinjene i rimelig tid, er blant de opplevelser som jeg stadig har tenkt på. Vårt slit, og den frustrasjonen som forsyningstropene måtte føle ved ikke å kunne utføre jobben sin, var svært stort. Årsakene til den vanskelige forsyningssituasjonen var som nevnt de særdeles vanskelige værforholdene våren 1940.

Jeg kan ikke unngå å si noen ord om vår alle tiders troppssjef, fenrik Ottar C. Arntsen. Han var en flink, trygg og folkelig leder vi kunne stole på. Jeg vil gi ham minst like stor ære for at alt gikk så bra som det gjorde til slutt, og jeg vet jeg har hele troppen med meg på det. Han gjorde alt for at vi ikke skulle miste motet.

Den senere tid

Etter at den første store skuffelsen over at demobiliseringsordren kom hadde lagt seg, var det faktum at vi på grunn av manglende arbeidstilgang ble nødt til å ta arbeid for tyskerne en stor psykisk belastning. Tilsvarende lettelse følte jeg naturligvis i 1945 da tyskerne forlot landet.

Den fysiske skaden jeg fikk på høyre øre under kampene har jeg levd med i alle år. Først på 1950-tallet oppsøkte jeg lege. Denne konkluderte med at skaden ville være permanent, og at det ikke var noe å gjøre med det. Øresuset er der bestandig, men tiltar i perioder med stress, tretthet og influensa. Periodevis har skaden vært svært vanskelig å leve med.

Psykisk har jeg vel vært relativt heldig, da jeg har unngått akutt behov for behandling, og heller ikke har henfalt til bruk av medikamenter eller rusmidler. I min aktive periode med etablering av familie, og i jobbsituasjon, var det lettere for meg å fortrenge mine krigsopplevelser, enn det har vært i senere år.

Etter hvert som årene har gått, og jeg har hatt mer tid til tanker, har opplevelsene kommet nærmere og nærmere. I dag er det relativt ofte at tankene vandrer tilbake, noe som ofte resulterer i nattevåk. Tidvis går store deler av natten med, slik at dagene igjen blir tunge å komme igjennom.

Det var også en stor skuffelse å møte trygdesystemet i 1992 med min søknad om krigspensjon. For meg ble den manglende kunnskapen om min og våre krigshendelser, samt holdningen om at innsatsen ikke var ”stor nok”, en svært skuffende opplevelse. Da avslaget på søknaden om krigspensjon kom, ble jeg så forbannet at jeg kastet brevet i søppelkurven, en reaksjon som for dem som kjenner meg sannsynligvis virket svært uvanlig.

Jeg har i denne beretningen prøvd å skildre hendelsen så godt som jeg er i stand til. Den lange tiden som er gått, og det forhold at hukommelsen svekkes, kan selvfølgelig medføre at enkelte detaljer ikke er 100 prosent riktig – sett i historisk perspektiv.