Hærens øverstkommanderende da krigen kom til Norge.
Biografi
Kristian Laake ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1897 og fikk samme år graden premiærløytnant. Den militære høyskole fullførte han i 1900. Allerede i 1902 fulgte forfremmelsen til kaptein. Denne graden skulle han inneha uvanlig lenge, mens han fortsatte sin tjeneste i feltartilleriet. Laake avla generalstabseksamen i 1911 uten at dette satte fart på karrieren, til tross for at han over tid oppnådde et omdømme som en dyktig yrkesoffiser og sann forsvarsvenn og var generelt godt likt. Fra 1918 var Laake lærer på Krigsskolen og knyttet til staben til Generalinspektøren for feltartilleriet, hvor han til slutt avanserte til stabssjef.
Først i august 1927 oppnådde Laake forfremmelse til major, idet han ble utnevnt til sjef for 3. feltartilleribataljon. I mai 1928 fulgte opprykk til oberst og sjef for 3. feltartilleriregiment. I mai 1929 gikk han over i stillingen som sjef for 1. feltartilleriregiment. Den våren hadde Laake et studieopphold i Tyskland og fikk da følge med et tysk artilleriregiment på øvelse i noen uker. Regjeringen utnevnte Laake til generalmajor og Kommanderende general i februar 1931. Han hadde i tidligere år hatt flere lokalpolitiske verv for partiet Venstre, men hadde ved denne utnevnelsen bare vervet som styremedlem av Skedsmo Venstrelag tilbake. Denne politiske bakgrunnen bidro likevel til at den uventede utnevnelsen av Laake til hærsjef, etter opprykk i såpass rask rekkefølge, vakte misnøye i politisk konservative kretser. Til tross for at en rekke offiserer hadde høyere ansiennitet enn Laake, var det likevel vanskelig å peke ut en mer kvalifisert kandidat enn ham, også blant divisjonssjefene.
Laake var som Kommanderende general opptatt av å føre dialog med de besluttende politiske myndigheter, han snakket med dem og ikke til dem. Sammen med Otto Ruge, som Laake ble en mentor og støttespiller for, var han en hovedmann bak utformingen av Forsvarsordningen av 1933. Begge to var bevisste på at Stortinget og regjeringen fastsatte forsvarspolitikken. Og de fremmet forsvarspolitiske forslag overfor de besluttende myndighetene som de regnet som mer realistisk å få gjennomslag for. Den vedtatte forsvarsordningen, et resultat av kompromisser, hadde som formål å minske avstanden mellom de faktiske budsjettrammene og den etablerte hærorganisasjonen og oppgavene denne var pålagt å utføre. Sluttresultatet gjorde dem begge til varig omstridte menn i forsvarskretser, selv om forsvarsordningen ble starten på en periode med forsiktig opprustning og modernisering av Hæren. Laake satt imidlertid hele tiden trygt i stillingen og opptrådte med autoritet overfor sine underordnede offiserer, om disse så ikke observerte den samme autoriteten fra hans side overfor de politiske myndighetene. Han fortsatte som pådriver for reformer og fornyelse, men det gikk unektelig langsomt og klarte ikke å holde tritt med utviklingen internasjonalt.
Laake var ikke den som betraktet den storpolitiske situasjonen i Europa med et naivt blikk, men hadde et strategisk klarsyn som få andre offiserer matchet. I 1938 uttalte han: «Den utenrikspolitiske utvikling peker i retning at
vi under en europeisk krig må regne med å bli liggende i begivenhetenes
sentrum.»
Da den andre verdenskrig var imidlertid Laake plaget av en sviktende helse som tvang ham til perioder med sykefravær og generalstabssjefen hans, oberst Rasmus Hatledal, måtte i økende grad overta deler av arbeidsbøren. Han klarte bare i perioder å være på høyde med situasjonen. Til forsvarsminister Fredrik Monsen betrodde Laake at han hadde til hensikt å gå av i løpet av våren 1940.
Natt til 9. april dro Laake, tross farevarsler i Generalstaben om forestående tyske fiendtlige handlinger, hjem til Strømmen for å feire sin 65-årsdag neste dag. Neste morgen, etter at hovedkvarteret hans i Myntgata 1 var rømt av staben, hadde en sivilkledd Laake problemer med å få forbindelse med Adjutantstaben og Generalstaben, som nå skulle omdannes til Hærens overkommando. Denne etablerte seg på Granlund hotel på Rena og hit kom Laake om morgenen 10. april. Den ettermiddagen hadde han et møte med regjeringen. Stemningen i staben hans var preget av håpløshet. Selv så Laake det som uhensiktsmessig å ta opp kampen med den tyske invasjonsstyrken, nå som fienden hadde inntatt såpass mange mobiliseringslagre at det ble umulig å reise noe likt den mobiliseringshæren som fantes på papirene og når mange av de oppsatte avdelingene måtte få et sammenrasket preg. Han ga uttrykk for at forhandlinger med tyskerne var veien å gå, for dermed å vinne tid i påvente av en eventuell alliert unnsetning. Laake kommuniserte imidlertid dårlig med regjeringsmedlemmene og ble særlig kritisert av justisminister Terje Wold for manglende tiltak i den rådende situasjonen. Det var en kritikk som Laake følte var dypt urettferdig.
Otto Ruge formidlet en helt annen vitalitet og kampvilje enn den sittende hærledelsen og regjeringen ble overbevist om at han var en mer riktig mann å ha i stillingen som Kommanderende general. Til sin overraskelse ble Laake neste dag bedt av regjeringen om å levere sin avskjedssøknad. Det gjorde han. Den offisielle begrunnelsen for avgangen var at Laake hadde nådd aldersgrensen for offiserer, men i virkeligheten hadde Kommanderende general en særaldersgrense på 68 år. Laake ble ikke anmodet om å stille seg til rådighet for regjeringen i en annen funksjon og tilbød seg heller ikke å gjøre det. Resignert tok han avskjed med etterfølgeren Ruge og dro deretter tilbake til Strømmen, selv om dette innebar å kjøre gjennom tyskkontrollert område. Som pensjonert offiser holdt han de neste fem krigsårene en svært lav profil.
norsk