Hartvig Andreas Brenden

Brenden, aktiv idrettsmann, møtte til tjeneste på Terningmoen sammen med flere kolleger fra Folldal Verk etter å ha rekvirert en gammel buss, ettersom NSB ikke ville frakte dem dit. Mennene ble plassert i 2. kompani, ledet av kaptein Kristian Barlinn. Kompaniet ble stadig sendt ut på vaktpatruljer for å lete etter tyskere. "Vår tropp skulle ta seg av opprensking», fortalte han senere, «og vi jaget fram og tilbake på store og små veier i slapseføret. Folk ga oss stadig tips om tyskerne, men oftest var det falsk alarm." Brenden og kompaniet kom i kontakt med fienden ved sperrestillingen i Åsta. Major Trygve Sandvik ledet de norske styrkene under kampen. Sandviks mot og profesjonalitet da de ble utsatt for fiendens skudd og håndgranater var noe som gjorde inntrykk på Brenden. Nordmennene forsvarte seg godt, men styrken endte opp med å trekke seg tilbake. Brenden trodde selv det skjedde av hensyn til sivilbefolkningen. Retretten gikk nordover gjennom Østerdalen til Tynset, hvor kompaniet ble oppløst.

Den beslutning mislikte både Brenden og en del andre soldater sterkt. De tok seg over fjellet til Folldal og meldte seg til ny tjeneste, nå for løytnant George Fredrik von Krogh. Brenden ble der utpekt til troppssjef for «Folldalsgjengen.» Etter avsluttet felttog engasjerte han seg i organisert motstandsarbeid og holdt på med det til han i juli 1943 så seg nødt til å fordufte. I Folldal, en bastion for god nasjonal holdning, hadde det da funnet sted en konfrontasjon med NS-aktivister som hadde involvert halve bygda, altfor mange til at NS-lensmannen kunne arrestere dem alle. I stedet fikk Brenden, som ikke hadde vært ringleder, skylden og ble ettersøkt. Han kom seg unna gang på gang, flyktet fra sted til sted, til han i Nordland kunne ta seg over grensen til Sverige. Der gikk han inn i de norske polititroppene og tjenestegjorde så som troppssjef og idrettsinstruktør.

Etter krigen ble Hartvig lagerformann i et ingeniørfirma.