Berthon Kiils felttog med Alta bataljon

Jeg kan ikke huske at far noen gang fortalte at han var på nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark, men det er det vel mulig at han var, siden hele feltbataljonen var mobilisert. De på nøytralitetsvakten fikk i alle fall trent ski- og skyteferdighetene sine.

Berthon var geværmann i 3. kompani, men han deltok også i andre aktiviteter, slik sikkert også andre gjorde. Under slaget i Gratangen fortalte han at de registrerte at noen hadde tatt tilhold i boliger, men visste ikke hvem det var. De sendte derfor noen ned for å prøve å finne ut om det var fienden, men vedkommende soldat hadde ikke kommet nær nok. Berthom hørte noen komme i hans retning, og grov seg ned i snøen. En samtale kunne høres, men han oppfattet ikke på hvilket språk.

Etter trønderbataljonens nederlag, innledet Alta bataljon den 27. april et angrep på tyske stillinger i Gratangen. En av karene i et mitraljøselag var blitt syk og Berthon ble satt til å være tredjemann i dette laget. Da ordren om ild kom, siktet førsteskytteren lenge og vel, såpass at de andre to ble utålmodig og spurte om han ikke skulle skyte. "Ja, men jeg må jo sikte meg inn først", lød svaret. De skjønte likevel snart at han ikke var i stand til å utføre ordren. Andreskytteren tok derfor over mitraljøsen, hvorpå han åpnet ild på en tysk stilling med tre soldater. Alle tre ble tatt av dage. "Så, nå har jeg to til gode", bemerket andreskytteren.

Da skytingen hadde stilnet ble soldatene i Alta bataljon beordret til å hjelpe til med å samle sammen døde og sårede. De måtte også se på de falne, både tyskere og trøndere. Det utspilte seg sterke scener som Berthon selv mente herdet soldatene.

I ettertid ble det hevdet at soldatene fra Alta bataljon skjøt på trønderne. Berthon fortalte at det godt kunne være at noen gjorde det. Situasjonen var uoversiktlig og gjorde det ikke lett å se hvem som var fienden. I tillegg gikk noen av de tyske soldatene i norske uniformer tatt fra magasinet på Elvegårdsmoen. Tyskerne brukte også norske fanger, både sivile og soldater, som skjold.

Berthon kunne berette om et enormt slit i dyp snø og lite søvn. Det hendte at de sovnet med skiene på. En gang de satt i et telt, med ryggsekkene på ryggen, hørte de en lyd og så seg rundt. Det viste seg at teltet ble beskutt og at en kule hadde endt opp i ryggsekken til en av karene, heldigvis uten at noen ble skadet.

De sendte en dag en kar av gårde til en gård for å se om de kunne få tak i egg eller annet spiselig der. Inne i fjøset ble karen overmannet av fremmede soldater. Han fikk en geværpipe mot pannen. De var fra fremmedlegionen og hadde tatt tilhold i fjøset. Soldaten fra Alta bataljon holdt på å bli skutt som spion, men fremmedlegionærene fant ut at de burde få tak i noen fra de norske avdelingene først. Det berget livet til karen.

Fremmedlegionens soldater var tøffe karer, fortalte Berthon, men de skjøt på alt som rørte seg. I en periode overleverte Alta bataljon tyskerne de tok til fange til de franske styrkene. Akkurat det sluttet de med dette da de oppdaget at franskmennene drepte en tysk krigsfange for hver franskmann som ble drept.

Franskmennene hadde med seg vin eller rom på fat. Norske soldater pleide å få slikt fylt på flasker, men så hadde noen blitt litt for tørste og det ble en slutt på praksisen. Nordmennene kunne få drikke direkte fra fatene. En av karene gikk bort til franskmennene og spurte om å få drikke. De ba han legge seg på rygg ved fatet. Så tok de en slange fra fatet og stakk den i munnen på ham. Det ble for mye drikke på nordmannen. Til slutt, da han var nærmest bevisstløst, måtte franskmennene dra ham vekk. Franskmennene syntes det var så morsomt at de klappet i hendene.

Etter at Alta Bataljon kom høyere opp i terrenget ble forsyningslinjene lenger. Etter hvert ba ledelsen om frivillige til å støtte forsyningen. Berthon, en kraftig kar, meldte seg til denne tjenesten. Han utsatte seg for litt av et slit, med bører på oppimot 35 kilo, i tillegg til egen oppakning og våpen. Når snøen så smeltet i lavere terreng, måtte de også bære skiene over lange strekninger. De kunne ikke legge igjen skiene på turen ned, siden de ikke visste om samme ruten kunne benyttes på turen oppover. Og hele tiden prøvde tyskerne å stoppe forsyningen.

Mange av mannskapene i Alta bataljon var gode skyttere. Tyskerne kom til å frykte de norske soldatene. En gang Berthon og en medsoldat gikk langs et vann, fikk de øye på tre tyskere på andre siden. Tyskerne hadde kledd av seg på overkroppen og holdt på å vaske seg. Tyskerne la ikke merke til dem. Nå var det at Berthons kamerat fikk ideen om å ta ut den ene av tyskerne. Han trodde ikke han ville klare å skyte de andre to. De ville sikkert legge på sprang eller kaste seg i dekning straks han åpnet ild. Som sagt som gjort. Kameraten tok sikte og skjøt. Den ene tyskeren falt. Da flyktet de andre to. Visstnok var avstanden på rundt 800 meter.

Transportene var lette å oppdage. Det var bare å følge sporene. Tyskerne bombet stadig, men traff sjelden. Farligst var det når bombene traff bart fjell og steinsplinter sprutet i alle retninger. En steinsplint rev opp magen til en av karene så innvollene veltet ut. Etter at flyene var forduftet, puttet de innvollene tilbake igjen. Stort mer kunne de ikke gjøre for soldaten. Etter et par timer døde han

I felttogets senere fase ble avdelingen utstyrt med kløvhester. Berthon fikk en liten fjording. Far var ikke noen hestemann, men han fortalte at fjordingen hans måtte ha vært verdens snilleste hest, så dette gikk bra. De støtte imidlertid på et annet problem etter at de fikk hester: Å skjule seg for tyskerne. Et sted på veien passerte de en kløft. Her pleide tyskerne å vente på dem, men nordmennene sprang gjennom kløften og ingen ble noen gang truffet. Med hestene var det ikke fullt så enkelt å passere. En omvei måtte da tas. Far bestemte seg likevel for å passere med hesten og klarte å komme velberget over. En annen snarvei de pleide å ta fra fjellet gikk ned en bratt li. Egentlig var den for bratt for ski, så soldatene tok vanligvis av seg skiene, satte seg på dem og rant nedover på den måten. Ingen våget seg ut på noe lignende med hester, men Berthon påsto at han skulle få fjordingen til å skli ned lia. Det resulterte i et veddemål der han tok hesten med til øverst i lia og satte seg på baken. Så fikk han hesten til å gjøre det samme og de gled ned lia begge to uten problemer. Etter at kampene var slutt ville far helst ta med hesten hjem, men det fikk han selvfølgelig ikke.

En dag Berthon skjulte seg under en bergklippe under et bombeangrep, fant han et flott etui av tre. Han åpnet det og fant en pistol med tilhørende utstyr inni. På etuiet og pistolen var den tyske ørn og hakekorset inngravert. Han hadde ingen mulighet til å bringe etuiet med seg og lot det ligge i håp om å komme tilbake senere. Det gjorde han aldri.

Senere i livet fortalte Berthon om en tilværelse ute i felten i våte klær og ikke mindre våte fottøy. Det var lite søvn og tidvise overnattinger i snøhuler, om ikke soldatene duppet av på skiene. Lusplagen ble i lengden også ganske påtrengende. Verken klær eller støvler fikk de skiftet i løpet av felttoget. Tøyet ble ganske fillete etter hvert.

Redsel lå alltid i luften under trefningene med tyskerne. Det var om å gjøre å fortrenge frykten og forbli i stand til å gjøre det som måtte gjøres. Noen klarte dette bedre enn andre. De ble etter hvert ganske likegyldige til om de ble drept eller ikke.

Den 9. juni, da det var slutt, marsjerte avdelingen omtrent 60 km til Grovfjord, hvor de snart ble transportert med skøyter videre til Alta og dimittert. Berthon fortalte at da han kom hjem var det bare rødt kjøtt rundt livet etter bæremeisen. De var forbannet da beskjeden om kapitulasjon kom. Soldatene hadde drevet tyskerne helt til svenskegrensen og det gjenstod bare å jage de over til Sverige. Tyskerne hadde nok regnet med å tape, for på svensk side sto flere togvogner klare til å frakte dem bort.

Berthon var sterk, også mentalt, og vi merket ikke at han hadde noen ettervirkninger etter trefningene med tyskerne. Men føttene hadde nok fått hard medfart, han tålte ikke å bruke gummistøvler når han var på vinterfiske. Han fant en skomaker i Tromsø som laget støvler av lær til han, som ble impregnert slik at de tålte vann og han ikke ble våt på føttene. Disse støvlene pleiet han nøye, og smurte dem ofte. Han var rask til å gå. Vi unger måtte småspringe når vi var med ham.

Familien og min mor var nok glade for å få Berthon hjem i live, og gjensynsgleden må ha vært stor. Ikke alle fra Loppa kommune kom hjem i live. Fra ytre Loppa falt en fra Sandland og en fra Loppa øy. En soldat fra Bergsfjord (Hans Kristian Mikkelsen) var om bord på hurtigruteskipet «Dronning Maud», da den ble bombet av tyskerne i Foldvik i Gratangen. Han kunne ikke svømme, men måtte hoppe over bord. På et eller annet vis klarte han å komme seg i land og overleve bombingen.