General Otto Ruge: Felttogets katalysator

Om morgenen 9. april var Ruge på vei tilbake til Norge med tog fra Stockholm. Fra Fetsund dro han videre til Oslo med bil og innfant seg der på kontorene til Forsvarsdepartementet, men konstaterte der at de militære stabene hadde evakuert nordover. Da var det for ham bare å fordufte fra hovedstaden før tyskerne kom. I Hamar fikk Ruge kontakt med den militære ledelsen og utpå ettermiddagen dro han videre til sitt mobiliseringssted på Infanteriets skyte- og vinterskole på Terningmoen i Elverum. Derfra var han med på å organisere motstanden mot de tyske styrkene som rykket nordover mot Elverum for å innhente kongen og regjeringen. Fremrykkingen til tyskerne ble stanset på Midtskogen, like ved, av en sammenrasket norsk styrke.

Fra første dag hadde Ruge vært bekymret for at regjeringen ville gi etter for tyske krav og inngå en forhandlingsløsning. Han ringte forsvarsminister Birger Ljungberg for å si at «nå må dere ikke finne på å handle med de svina.» De ville kjempe for å holde stillingen, forsikret Ruge, «så lenge det er liv i oss.» Også til kong Haakon VII ringte han for å oppfordre kongen om å påse at statsrådene ikke vaklet i motstandsviljen. Utfallet av trefningen på Midtskogen forhindret at felttoget kollapset nær sagt straks det var begynt.

Generalmajor Kristian Laake, den 65 år gamle hærsjefen, manglet vitalitet og kommuniserte ikke tydelig kampvilje. Regjeringen ble endatil usikker på Laakes lojalitet, mest trolig med urette, og ba ham under et møte på Nybergsund den 11. april søke avskjed. En desillusjonert Laake fratrådte øyeblikkelig, tre år før aldersgrensen. Da var etterfølgeren allerede utpekt og valget hersket det ingen tvil om. Den 58 år gamle Ruge utstrålte en kyndighet, overbevisning og ro som appellerte til regjeringen og overbeviste dem om at det ville nytte å gjøre motstand mot den tyske krigsmakten. Som ny hærsjef tok general Ruge regien over operasjonene i Sør-Norge og gjorde grep for å stive opp avdelingslederne ute i felten. På kort tid fikk han stablet på beina et organisert forsvar langs deler av landet. Hovedmålsettingen var å beskytte kongen og regjeringen, holde kommunikasjonslinjene åpne og føre oppholdende strid inntil Storbritannia og Frankrike, som straks lovet å hjelpe sin nye allierte, rakk å komme den norske hæren til unnsetning. Frem til det skjedde så Ruge det som nødvendig å holde sine hærstyrker mest mulig intakte slik at hæren ikke senere endte som statist i et britisk-fransk felttog i Norge.

De allierte militære bidragene kom, men holdt ikke til å stanse de stadig større tyske stridskreftene på noe sted i Sør-Norge. Samarbeidet med de allierte ble også en utfordrende oppgave for Ruge. Etter stadig å ha blitt drevet tilbake, valgte britene og franskmennene å trekke seg ut av Sør-Norge. Grunnlaget for fortsatt norsk motstand der kollapset da helt. Sammen med norske sivile myndigheter satte Ruge og hærledelsen den 2. mai kursen nordover mot Tromsø med skip fra Molde. Etablert i sitt nye hovedkvarter i Målselv fortsatte Ruge å utstråle optimisme og la frem planer for Storbritannia og Frankrike om å foreta fremstå sørover for å gjenvinne norsk territorium ned til Trondheim, for med det å forhåpentligvis få et realistisk utgangspunkt for å beseire den tyske invasjonshæren. Han lot 6. divisjons sjef generalmajor Carl Gustav Fleischer beholde ansvaret for de norske operasjonene i Narvik-avsnittet, hvor divisjonen allerede kjempet godt og drev tyskerne tilbake. Ruges ansvar ble å lede forsvaret av Norge på strategisk nivå, sikre egne stridskrefter forsyninger fra utlandet og ivareta kontakten med de allierte avdelingene.

Fra den 18. mai innehadde Ruge den nyopprettede stillingen forsvarssjef. Ti dager senere opplevde han sin første triumf under felttoget da operasjonen iverksatt for å gjenerobre Narvik ble gjennomført med beskjedne tap og Ivar Hyldmos bataljon kunne marsjere inn i byen som befriere. Bare noen timer senere ble imidlertid triumfen snudd til urolig fornemmelse idet Ruge registrerte at de franske, polske og britiske styrkene innstilte fremrykkingen øst for Narvik, enda generalløytnant Eduard Dietls tropper flyktet mot svenskegrensen. 31. mai ble han informert om at de allierte styrkene innen kort tid ville trekke seg ut av Norge grunnet den kritiske situasjonen i Frankrike. For Norges vedkommende var det umulig å fortsette kampene uten støtte utenifra og for Ruges vedkommende ble prioriteringen nå, i dette for hans bitreste øyeblikk, å legge til rette for en velordnet alliert evakuering, berge forholdet til Storbritannia og Frankrike og ikke minst forestå avviklingen av felttoget.

Regjeringen bestemte seg sammen med Kong Haakon VII for å bli med britene over til Storbritannia for å fortsette krigen derfra. De seilte ut fra Tromsø den 7. juni. En mindre kontingent norske militære fulgte med dem. Det gjorde derimot ikke forsvarssjefen selv. Ruge valgte å bli igjen i Norge av flere grunner. Det stred mot hans militære æresfølelse å evakuere fra kampsonen nok en gang, han ønsket å gå i tysk krigsfangenskap som representant for alle de norske militære som dro til Storbritannia og han ville ta konsekvensen av at han var en høyt respektert nasjonal samlingsfigur i hjemlandet. Ved sin persons eksempel aktet han å vise at Norges krigstilstand med Tyskland bestod og at kampen fortsatte. Regjeringen var ikke glad for Ruges valg, men de syntes å forstå det og lot være å beordre ham til å ledsage dem til Storbritannia.

En avtale som innebar de gjenværende styrkenes kapitulasjon ble med hans utsendinger, Harald Wrede Holm og Ragnvald Roscher Nielsen, undertegnet i henholdsvis Narvik og Trondheim den 10. juni, mens 6. divisjon i all stillhet var i gang med demobilisering av sine avdelinger, for på den måten å slippe fornedrelsen å måtte overgi seg til styrkene de hadde vært nær ved å nedkjempe.

For Otto Ruge begynte krigsfangenskapet da tyske soldater rykket inn på hovedkvarteret hans på Nordmo gård i Målselv den 12. juni 1940. I Sør-Norge hadde norske offiserer allerede tatt imot et tilbud fra tyskerne om å få slippe krigsfangenskap mot å undertegne æresord på at de ikke ville begå krigshandlinger mot Tyskland så lenge krigen pågikk. Ruge fryktet at tyskerne ville forsøke å skape splid i det norske offiserskorpset, han var opptatt av å vise fienden at offiserene fortsatt stod samlet og oppfordret derfor alle sine underordnede offiserer i nord om å undertegne æresordet, da den tyske militære ledelsen forela tilbudet også for dem. Alle sammen gjorde som generalen ba om og undertegnet, alle unntatt ham selv. Otto Ruge valgte å forbli krigsfange:

«Jeg tilføyer for en ordens skyld at jeg betrakter meg selv som stående i en særstilling, på grunn av den embedsstilling jeg innehar, som forsvarets øverste representant innenlands.»

Tyskerne behandlet sin krigsfange korrekt og med respekt. Ruge og hans stab ble kjørt avgårde under tysk æresvakt den 28. juni. Ved Liland skiltes deres veier. For Ruge ventet en båtferd via Bodø til Trondheim. Så fortsatte reisen med nattog til Oslo, hvor han ankom den 2. juli, eskortert av to tyske offiserer. Derfra ble han fraktet ut til Grini, hvor han ble internert i direktørboligen ved det nesten ferdigbygde fengselet der.

Norges eneste krigsfange ble den 15. oktober fraktet til Fornebu og satt på et fly til Berlin. Det skjedde på ordre fra Adolf Hitler. På festningen Königstein vest for Dresden, blant et antall franske og polske generaler, fortsatte Ruges krigsfangenskap. Han viste seg som en sta, prinsipiell og kompromissløs fange. Alle tyske tilbud om mer frihet mot å undertegne et æresord, avviste Ruge. Ingen nordmann satt i tysk fangenskap lenger enn ham. Generalen måtte friste krigsfangetilværelsen ved en rekke beliggenheter og til sist i en leir i Luckenwalde, helt til de tyske mannskapene den 21. april 1945 evakuerte stedet, på flukt fra den fremrykkende sovjetiske hæren. Dagen etter ankom en sovjetisk militærpatrulje leiren som befriere. Generalen var tilbake i tjeneste.